Ein #snill revolusjon

Det er ein moterevolusjon på gong. For eit år sidan døde over 1138 i ein klesfabrikk i Bangladesh. I dag minnest me dei - og markerer dagen ved å ta eit oppgjør med hurtigmoten. Her kjem tre snille eksempel:

Vil du betale ein tier meir for eit klesplagg? Det kan doble lønna til dei som lagar kleda. Skriv under på FIVH sin kampanje: Eg vil gi tieren min! 

#Insideout er ein kampanje som oppfordrar alle til gå med kleda sine på vranga - og å spørre merkevaren kven som eigentleg har laga dei. Bak står organisasjonen Fashion Revolution. Eg må innrømme at eg ikkje har hatt genseren på vranga på jobb i dag, men er kjem eit bilete frå i kveld for å vere med på ei flott markering. 

Målet med begge kampanjane er å gjere produsentane klar over at me forbrukarar ønskjer at arbeidarar i heile verda skal ha trygge forhold. 

Nokon som har kjent på kroppen korleis klesprodusentane våre i Kambodjia har det, er dei tre ungdommane i "Sweatshop - dødsbillig mote".

Neste veke er det 1. mai og veka etterpå er det World Fair Trade Day... Altså mange gode dagar å feire saktare og snillare handel. 

Dei neste tre vekene må eg lese til eksamen etter jobb og familietid. Men no har eg lova meg sjølv å ta minst eitt studiefritt år. Kanskje blir tida frå 24.april til 10.mai i 2015 stappfull av snill shopping? Blir du med?

People Tree #snilt

Endeleg ein tur til Bergen! Eg sitt no på ein benk og venter på veslesyster. Tenkte eg skulle prøve å blogge frå mobil. Eg var nemlig innom Twisted nett no og her har dei fått inn masse fine klede frå People Tree. Dette er eit britisk merke som produserer økologisk, fairtrade og jobber med små grupper. Genseren eg kjøpte er laga i India av ei gruppe som gir arbeid til døve og stumme kvinner.

People Tree sine plagg er stort sett slitesterke og veldig, veldig fine.

Det er ein fin februardag, men no sett kulda ein stoppar for utendørsblogging. Eg må finne meg noko snill mat og drikke til å matche genseren, trur eg...

Transient
Transient
Transient

Snilt 2013

No er 2013 ferdig og tida er komen for å gjere opp status for prosjektet om å shoppe snillare. Har eg klart det? Både ja og nei. 

Nei? Eg har hatt eit par sprekkar. Denne shoppinga ga ikkje noko kjensle av rus eller lykke, men dårleg samvit og nokre nye plagg. Eg har blogga om gjenbruk og etiske klesmerker, men ein ting er ikkje lett å finne brukt og ikkje kjekt å bestille på nett: bukser. Nudie jeans er det eineste snille buksemerket eg fann i Bergen, problemet er at deira form ikkje passar meg. Det same gjeld liltesøster, så det er ikkje berre meg. :) Eg sender dette bukseproblemet vidare til butikken Twisted som kan løyse det ved å ta inn buksene til People Tree - det hadde vore stas!

Trass slemme shoppingsmell er det noko anna som har plaga meg mest med prosjektet. Eg har ikkje likt den moraliserende tona bloggen har hatt. Her vil eg låne orda til fantastiske Irina Lee på Lindmo: Eg ønskja ikkje å fortelje folk kva dei bør gjere, men eg hadde eit håp om å inspirere folk til å handle snilt. Kanskje vil eg få det betre til om prosjektet blir teken opp att i 2015? Då håpar eg òg at prosjektet ikkje liknar så mykje på ein rar moteblogg med fokus på forbruk. Sjølv om eg har tru på at rettferdig handel kan skape arbeidsplassar, treng ikkje naturen at me lagar ting berre for å lage ting. 

JA! Eg har i løpet av 2013 klart å shoppe snilt. Det vil framfor alt seie at eg har kjøpt lite kler og stæsj. Prosjektet har fått meg til å gå rett forbi hauger av flotte kler på sal og tilbot. Eg har heller brukt penger på få kvalitetsplagg produsert på måtar som er greitt for miljø og menneske. Og gjenbruk har stått i fokus. I går flytta me inn i ein leiligheit på Bømlo og her skal me bu i vår. Eg kjem til å sakne byttefestar, bruktbutikkar og dei mange loppemarknadene i Bergen. 

bilde-2.JPG

Dei heimespøta kjøkenklutane og julepynten er berre eit døme på dei monge snille gåvene eg har fått i 2013. Eg har arva mykje tøy og fått mykje støtte. “Eg har byrja å sy boxerane mine!” og “Eg har berre kjøpt to klesplagg i år!” er noko av det folk har fortalt meg. Imponerande! Facebookgruppa er i hyppig bruk av folk som diskuterar etisk forbruk. Det er så kjekt :) Difor har prosjektet vore vellukka. 

Tusen takk - dokker har vore så snille!

Ønskjer dokker eit fantastisk nytt år!

#BrySeg om fairtrade-uker

Transient

Vi har vært på en liten rundtur til foreldrene våre. Herlig avkobling i en alt for travel hverdag.

I går postet jeg et bilde på Instagram og tagget det med #BrySeg... fra frokosten med mamma sine fine kaffekopper og god fairtrade-kaffe. Jeg hadde et lite håp om å vinne et års forbruk av kaffe, men må nok prøve igjen og dele flere fairtrade-øyeblikk.

 #BrySeg heter altså kampanjen til Fairtrade Norge. Veldig passende navn, for det er jo det snill shopping også handler om: å bry seg om at de som lager kaffien og t-skjortene våre har det godt på jobben og får rettferdig betalt. 

Høst

August er over og på bloggen ble det roligere enn planlagt. Jeg har nemlig fått ny jobb! Livet som norsklærer, PPU-student og mamma er flott, men bloggingen lider noe. Snill shopping er likevel en så god motivator for et mer etisk forbruk, så noen poster skal jeg få til.

Det var altså ikke noen mangel på snille kenyanske produkter å presentere. Her kommer en rask oppramsing og jeg kommer nok tilbake med mer etterhvert:

Høsten betyr nye kolleksjoner. Slow fashion, eller sakte mote, er den eneste trenden vi trenger å følge. Tenk arbeidsforhold og tenk miljø.

Som Anna Lappé sa: Hver gang du bruker penger, stemmer du på hva slags verden du ønsker deg.

Bruk stemmen i høstmoten og den 9.9. Godt valg!

 Slow fashion genser fra  People Tree .

Slow fashion genser fra People Tree.

Mikono Knits #snilt

- Det tar flere dager å strikke hvert enkelt plagg. 

Dette er svaret jeg får fra Frøydis D. Archer på spørsmålet om hvorfor prisnivået på klærne deres er forholdvis høyt. Billige tekstiler og billig arbeidskraft gir oss klær som koster nesten ingenting. Vi kan fort glemme hvor mye arbeid det ligger bak ekte håndarbeid og god kvalitet. 

Mikino Knits er rundt 20 kenyanske damer som strikker nydelige klær i rent ull og bomull. Frøydis er grunnlegger og markedsfører. Hun kan fortsatt ikke ta ut lønn til seg selv, men drømmen er etterhvert å selv kunne leve av det - og å kunne gi flere fordeler til arbeiderne sine, som gratis helsesjekk. 

Tanktop_Striped_4f7d7041974df.jpg

- Handel er bærekraftig i og med at selgeren har produsert noe, som forhåpentligvis kan selges til andre, og til andre igjen. Når man bare gir penger, kan man i værste fall oppmundtre til en avhengighet av bistanden. Og dette er hovedforskjellen på bistand og etisk handel. Dette er også hva som motiverte meg til å starte Mikono, sier Frøydis. 

Hun hadde jobbet med bistand i Afrika i over 10 år, før hun bestemte seg for å arbeide direkte med kvinner i Kenya. De fleste kunne strikke og hekle fra før, men Frøydis bidrar med design, kontakt med markedet og lærer dem å følge oppskrifter.

- Mikono betyr at damene får en inntekt som er høyere enn annen inntekt de gjerne ellers kunne fått, som for eksempel vaskejobber. Det er stor arbeidsløshet i Kenya, og for ufaglærte kvinner er det ikke lett, uten noe som helst støtte fra staten i form av ledighetstrygd eller lignende. Alle har de barn som trenger mat og skolegang, og mennene deres er ofte fraværende og bidrar lite til husholdet.

Jeg spør Frøydis hvorfor Mikono ikke er sertifisert for eksempel som fair trade og hun sier at de verken har følt behov eller hatt råd til det. 

- Sertifisering er ikke ensbetydende med at varen er produsert på en rettferdig måte. Mange små bedrifter har ikke råd til sertifisering, men de er ikke nødvendigvis dårligere enn sertifiserte bedrifter.

Mikono har i hovedsak solgt klærne sine i Kenya, men nå finner vi dem endelig også i Norge hos Libe Fair Living. De siste årene har de også laget klær for andre merker. Det mest kjente heter EDUN og er eid av Bono og hans kone Ali.

- Det var kjempespennende og lærerrikt å jobbe med dem! De hadde veldig høye krav til kvalitet og at alle produktene måtte være helt like. Det er en stor utfordring for oss at folk er vant til masseproduserte klær, og ikke tenker på hvordan produktene er produsert, forteller Frøydis.

Mikono Knits gir ikke bare informasjon om hvor og hvordan de produserer klærne, men også av hvem. På websiden kan man lese hvilken strikkerske som har laget plagget, samt en liten profil av henne.

- Hvert et plagg som selges kommer dermed  med en historie, og jeg håper og tror mange kunder er interessert i dette. 

Frøydis sin oppfordring til norske forbrukere er:

- Kjøp produkter fra Kenya! Det stimulerer til bærekraftig vekst.

 

Les Afrikaportalen sitt intervju med Frøydis og se mer av Mikono Knits i serien Den gode viljen. 

Morembo #snilt

Å flette kurver av planter er en vanlig kunst i mange afrikanske land. Da en gruppe flettere i Kenya møtte norske Anne Louise Hübert, spurte de henne om ikke deres produkter kunne være noe for norske kunder. Sammen har de skapt Morembo, et merke som kombinerer tradisjonsrikt håndtverk med moderne design. 

Anne Louise har svart på noen spørsmål via mail - her kommer bloggens første snille intervju:

Fletter for en god framtid

- Kvinnene får ekstra inntekter som kommer svært godt med i forsørgelsen av barna deres, sier Anne Louise om Morembo. 

Kontakten mellom Gombolo og Norge startet med at Anne Louise samlet inn penger til mat under sultkatastrofen i 2008. Hun startet organisasjonen Aid in Action og etter hvert også Morembo. Hun mener målet med bistand bør være å legge til rette for økonomisk vekst. 

 Morembo sine vesker er laget av kvinner i Kenya. Bildet er hentet fra deres nettbutikk. 

Morembo sine vesker er laget av kvinner i Kenya. Bildet er hentet fra deres nettbutikk. 

- Handel og investeringer fører til direkte økonomisk vekst og kan derfor ha en raskere effekt på utviklingen, fortsetter hun.

Det er ikke fort gjort å starte en bedrift som lager gode produkt som slår an i Norge. Anne Louise sier at man må ha mye tålmodighet med de som lager produktene både hva gjelder kvalitet og leveringstid.

Nå har veskene blitt annerkjent i moteblader og de er til salgs i flere butikker.

Jeg spør Anne Louise om hun har noen oppfordring til norske forbrukere og hun svarer:

- Senk forbruket! Kjøp kvalitet. 

Spørsmål til Cigiit Manyatta #1 Om kvinnelig omskjæring

#KjoleForSkole-pengene skal gå til å bygge en skole i Kenya. Dette skal være en kombinert internatskole og krisesenter for inntil 20 jenter. Til NRK sier Svein Henning Andersen at de ønsker å hjelpe jenter med mat, helsetilsyn og skolegang - og at målet er "å holde dem unna stammens tradisjoner som går på omskjæring"

Kvinnelig omskjæring er en livsfarlig skikk som er vanskelig å få en slutt på. Flott at dere ønsker mer fokus på dette.

Spørsmålet er: hva mener dere med å «holde unna»? 

Jeg mener omskjæring bare kan bekjempes effektiv gjennom dialog, respekt og forståelse. På nettsidene deres er teksten om omskjæring blandt samburu basert på en historie om en masaiijente og uttalelser til et par motstandere. Er det dette dere baserer kunnskapen deres på? Hvorfor ikke la kvinnene som er for omskjæring selv få forklare seg? Hvorfor ikke referere til forskning på feltet? 

Og hvordan blir disse jentene valgt ut? Dere sier at ved å besøke hjemmene kan dere "avdekke hvorvidt det er fare for at familienes jenter står i fare for å bli solgt, omskjæret og giftet bort". Hvordan går dere fram når dere ser at en jente er i faresonen? Hvordan samarbeider dere med familien? Er det en byttehandel, skole mot ekteskap og omskjæring?

Kenyansk august

Vi har kommet et stykke inn i august og jeg sitter litt på gjerdet. Kenyansk august. Hva i all verden er det egentlig. August er måneden for studiestart, jeg burde gjerne ha fokusert på det. Det er snart stortingsvalg og jeg kunne ha skrevet blogg om hvorfor jeg for første gang skal stemme på SV og mener at alle andre burde gjøre det også.

Men her skal det altså handle om Kenya. Hvorfor det? Motivasjonen var denne innsamlingen til å bygge en skole i Kenya. #KjoleForSkole er en fantastisk idé. Det er en ny og enkel modell for å samle inn penger: folk leverer kjoler de ikke lenger trenger og andre folk byr på kjolene. Pengene går til å bygge en skole. Dette appellerer til alle som er opptatt av utdanning, bistand, miljø og mote. Folka bak prosjektet - og alle de som allerede har gitt vekk kjoler - virker genuint opptatt av å gjøre livet bedre for disse jentene.

Jeg burde ha klappet i hendene. Dette er gjenbruk av klær, som jeg jo ønsker mer av. Dette er utdanning for jenter, som er en hjertesak. Det aller beste er at saken støtter en gruppe som alt for ofte blir glemt: samburuene. 

Problemet mitt med #KjoleForSkole er todelt og fokuset i denne augustkampanjen kommer til å bli deretter: 

  1. Cigiit Manyatta heter organisasjonen som skal få alle disse kjolepengene. Saken er god, men språket de bruker gjør meg skeptisk. Jeg ønsker å stille organisasjonen noen spørsmål, i hovedsak om hvordan de forholder seg til menneskene de arbeider med. Opptatt av bistand, utdanning og kulturforståelse? Følg med i spørsmålsrunden!
  2. #KjoleForSkole virker som en lett løsning på et vanskelig problem. Vi gir vekk en gammel kjole og kjøper en ny, en skole blir bygget og så er alt bra. Kjøp heller en kjole fra Kenya, har jeg sagt. Jeg vet at dette ikke er et enten/eller spørsmål. Det beste er selvfølgelig å gjøre begge deler. Men jeg kommer til å blogge om flotte produkter laget av kreative mennesker i Kenya. Som en slags motvekt - for å vise at landet er mer enn fattigdom og for å oppfordre til mer snill shopping

PS: Husk Kazuri-giveaway!

Kazuri #snilt

Kenya er veldig mange ulike ting. Blant annet er det et land med mange flinke folk som lager fine ting. I ukene framover ønsker jeg å vise dere noen snille produkter herfra. #KenyanskAugust er min måte å varme opp til #KjoleForSkole. Her kommer en smakebit - karibu!

Først ut er Kazuri. Vinteren 2011 bodde jeg i Kenya. Jeg og foreldrene mine, som var på besøk, var noen dager i et område av Nairobi som heter Karen. Området er kalt opp etter forfatteren Karen Blixen som eide en kaffeplantasje her for nesten hundre år siden. I dag er det et svært grønt villaområde. Vi fant Kazuri sitt sjarmerende fabrikkutsalg. Her lager og selger de smykker, vesker og keramikk. Vi spurte om en omvisning og møtte en smilende guide: 

- Kazuri means small and beautiful... just like you! sier guiden med ekte kenyansk høflighet. Han viser oss rundt i fabrikken og forteller: 

- Kazuri ble startet som en liten arbeidsplass for fattige alenemødre. I dag jobber nesten 400 kvinner her og vi selger ulike produkter til butikker over hele verden. 

Store maskiner bearbeider leiren som skal bli brukt til smykker.

Inne i fabrikken sitter damene å former og maler små kuler. De prater sammen og smiler til oss. Jeg får lov til å ta noen bilder...

 

Kazuri er for meg et perfekt eksempel på hva etisk handel representerer: kvinnene som lager produktene er dyktige og kreative. De får godt betalt i trygge omgivelser. I et land med høy arbeidsledighet er Kazuri et sted en kan være stolt over å jobbe og som sender vakre produkter til kunder i hele verden.

Kazuri er medlem av World Fair Trade Organization. Ifølge Bistandsaktuelt får arbeiderne på Kazuri lunsj på jobb og gratis tilgang til helseklinikk.

I Norge får vi faktisk tak i dem over nesten hele landet! Se forhandlerlisten her

Forbrukerrapport

Først vil jeg bare understreke at når jeg sier noe om kvaliteten på et merke, så er det alltid kun som forbruker. Jeg får ingenting tilsendt og har ingen interesser utover at etisk handel engasjerer meg. Dette er ikke reklame. Tanken er å gi en så ærlig vurdering som mulig. Som tidligere sitert: vi kan ikke drikke dårlig kaffe bare for å være snille.

Hos Kazuri kjøpte jeg et smykke og en veske. Dette er veldig godt håndarbeid i god kvalitet. Jeg bruker særlig veska hele tiden og den tåler alt mulig.

IMGP8712.jpg

Giveaway

Lyst på et par Kazuri øredobber? 

Konkurranse:

Hva gjør du for å ha et mest mulig grønt og etisk forbruk?

Hva er ditt beste snill shopping-tips?

 

Kaffe og blomster for skole

#KjoleForSkole fortsetter å engasjere på twitter og facebook. Og bra er det! Jeg har fått litt pes og dårlig samvittighet for at jeg lot mitt engasjement for fairtrade gå ut over andres engasjement for bistand.

Men poenget står jeg for: jeg mener kjoledebatten burde handle om hva og hvem kjolene er laget av.

Og med kjolene mener jeg også alle de andre varene vi kjøper hele tiden. Om du kjøper fairtrade blomster og kaffe fra Kenya, bidrar du også til skole. Forskjellen er at dette ikke bare er én auksjonsdag, men et daglig forbruk av varer kenyanere er veldig gode på. Det er ikke bare gi og få, men et mer likeverdig handelsforhold.

Pelone Wahl spør på twitter om vi som klager på #KjolePåSKole vil dra til Kenya å ha en time med elevene og fortelle dem hvor teit prosjektet var. Mitt svar er: ja, veldig gjerne! Jeg kunne godt fortalt hvorfor jeg var skeptisk til prosjektet, og jeg har kjempelyst til å høre hva de synes om det. Videre kunne jeg tenke meg å spørre hva de synes vi kunne gjøre for å være med å skape varig inntekt til deres foreldre (eller forsørgere). En stabil livssituasjon for familien vil sikre dem skolegang og kanskje til og med høyere utdanning. Jeg ville også spurt hva de trodde skulle til for at de fikk inntekt etter endt utdanning. Kanskje noen kunne tenke seg å sy kjoler?

 

 Foto:  People Tree

Etisk nøtt

Er det ikke fantastisk at resultatet av kjoledebatten blir en auksjon til inntekt for skole i Kenya? Nei, det er det ikke.

Jeg har fulgt med i kjoledebatten de siste ukene. Jeg har latt meg irritere over de som kritiserer Mette-Marit, men hun har også irritert meg ved å ikke se hvordan klærne vi går i sier noe om oss som mennesker. Men når noen nå skal snu hele saken til å handle om å samle inn penger til barn i Kenya, da blir jeg så provosert at jeg må skrive et innlegg i debatten.

Det siste nye om Mette-Marit sine kjoler er at de har inspirert til en auksjon. Inntektene skal gå til en organisasjon i Kenya som jobber med utdanning. #KjoleForSkole, som de sier. Folk som Kristin Halvorsen og Erna Solberg har lovet vekk sine kjoler.

Misforstå meg rett: jeg ønsker Kjole for skole-auksjonen alt godt. Jeg er for både gjenbruk og utdanning, men dette blir en vel easy fix på problemet.

Det som hadde vært fantastisk var om resultatet av kjoledebatten blir at flere bruker sin forbrukermakt til å skape bedre arbeidsvilkår i land som Kina og flere arbeidsplasser i land som Kenya.

 Det lages faktisk flotte kjoler i Afrika også. Denne er designet av sørafrikanske Bongiwe Walaza.

Det lages faktisk flotte kjoler i Afrika også. Denne er designet av sørafrikanske Bongiwe Walaza.

Arbeidsledigheten hos unge kenyanere er skyhøy, også blant de med utdanning. Flere intellektuelle afrikanere ønsker at bistanden til kontinentet skal bli byttet ut med investeringer og handel. Bare slik vil en skape varige arbeidsplasser og reell utvikling. Denne tanken deler fairtrade-bevegelsen. «Trade not aid», som vi liker å si. 

Også Kirkens Nødhjelp kom nylig med en uttalelse om at bistand i større grad må føre til arbeidsplasser. Bistand kan nok gjøre mye for å legge til rette for utvikling, men vår forbrukermakt kan gjøre enda mer.

Tekstilindustrien er ikke spesielt stor i Afrika, den er som hos oss, truet av billige varer fra Asia. Men det finnes flere produsenter i land som Kenya som eksporterer varer og sikrer gode arbeidsplasser. 

Det er blitt trendy med klær produsert av bærekraftige materialer og under gode arbeidsvilkår. Vi henger gjerne litt etter i Norge, men stadig flere butikker selger klær som er økologiske og fairtrade. 

Flere designere er også opptatt av at tekstilene skal være miljøvennlige og at produsentene skal ha det bra. For det er ikke sånn at europeiske designerklær nødvendigvis er laget av en fornøyd skredder i Italia. Ofte er de laget i Kina, i farlige fabrikker med dårlige lønninger. I en rapport utgitt av Ethical Consumer kommer for eksempel Valentino ganske dårlig ut hva gjelder miljø og etikk. Designerklær er gjerne mer slitesterke, men hva hjelper det når produksjonsmåten sliter på mennesker og miljø?

Så her, Mette-Marit og dere andre, kommer mitt hotteste tips til garderoben: kjøp en kjole produsert i Kenya. Som er produsert på en bærekraftig og etisk forsvarlig måte selvfølgelig. Slik løser vi to floker i en smekk. 

 

Byt, byt

IMG_0855.jpg

I dag rydda eg i klesskapet og tok med kler eg ikkje eigentleg bruker til klesbytedagar på Lush. Det var ikkje mykje der når me kom, men Lush er lure: bytinga varar heilt til laurdag! Dei har eit bord midt i butikken som fungerar som bytestasjon. Me la frå oss klesplagga og kan komme tilbake seinare i veka for å sjå om det har komme inn noko som me ønsker oss. 

Bra for miljøet og lommeboka. Og knallgod marknadsføring: eg blei så imponert over Lush at eg kjøpte ei såpe. Fleire klesbytedagar, takk!

Lurer du på kva ein bytedag er? Sjå Framtiden i våre hender sin Byttefestguide

Vil òg tipse om den fantastiske facebooksida: Loppemarkeder i Bergen. Følg dei for god, oppdatert informasjon om loppemarknader og bytedagar.

Å handle i affekt

Eg har synda. Og eg kan komme med alle slags unnskyldningar om kvifor, men resultatet er at eg kjøpte to plagg som eg ikkje kan gå god for. Kaffe og Cream. Dei har ikkje ein gong brydd seg om å skrive om etikk på nettstaden sin. Ikkje finn eg noko informasjon i rapportar eller andre si vurdering av dei heller. Som med så monge andre klesplagg me går i, er informasjonen bak plagga vanskeleg å finne. 

Men tilbake til meg. For bloggen har utvikla seg til å bli ein studie i min eigen shoppingåtferd. Og kanskje finn eg nokre årsakar til kvifor me overforbrukar slik som me gjer. Derfor vil eg tilbake til prøverommet og kassa den dagen:

Eg var på ferie. Noko uventa kom opp og det var viktig at eg presterte godt i ein sosial situasjon. Fine kler er viktig då, tenkte eg. I kofferten lå det berre turkler. Så eg tok med litle J til kjøpesenteret i nærleiken. Eg lot vere å gå på dei store kjedene. Innbilte meg at det var betre å gå på ein liten damebutikk med eit søtt damenavn. Prisane var stive, men eg fann nokre fine plagg på salg. Salg. Då får ein meir for pengane. Det er nesten som om ein tener penger, innbilte eg meg vidare.

Inn i prøverommet. Det var ein fin sommarsdag, men uansett er det ingen stad i verden som er så varm som prøverom. Eg blir varmere og meir stressa for kvart plagg. Var den fin? Den? Varm. Stressa. Og J gjer slik babyar gjer: bæsjar. Og eg seier ikkje det for å skulde på han, men fordi sånne ting skjer i prøverommet. Enten det er ei sulten venninne, ein utålmodig kjærast eller ein baby som bæsjar, så er me varme og må skunde å bestemme oss. 

I kassa. "Topp med ny topp", sa kassadama. Ho var veldig munter. "Ja", svarte eg. Eg burde ha spurt kva ho visste om plagga. Kor og korleis dei var produsert. "Kva veit du om produsenten?" kunne eg ha spurt. Enkelt. I staden sa eg: "Det er så varmt i dag". Kassadama var einig i det og slo inn prisen. Eg betalte og me takka fint begge to. Lite visste ho at dette var mitt fyrste store brot på Snill shop-prosjektet. 

Men eg hald fram, altså, og er meir motivert enn nokon gong.

Kva har eg lært? Ta med deg eit par fine klesplagg nesten uansett kor du reiser. Ha ein klar plan før du går på shopping. Bestem deg før du kjem til kassa for å spørre om produksjonen og materialet. Ikkje la deg stresse av varme eller dei som er med deg,  hugs at du kan komme tilbake til butikken når det er blitt kaldare og bæsjebleia er tatt.

Ullplagg med konditorfarge

Flekker på ullplagg er vanskeleg å få bort. Eg prøvde ei enkel oppskrift på å farge dei med Wilton konditorfarge: Finn ei stor gryte. Bland ut farga med litt vatn. Fyll på med vatn og legg ullplagga i gryta. Kok opp, IKKJE rør rundt, og la stå på rett under kokepunktet i ein time. 

Fargen blei litt skjoldete så det kan vere ein idé å bruke ei oppskrift med eddik. Sjå for eksempel denne (fin orangefarge!) eller denne

Eg brukte burgunder, men den kvite ullen blei gammelrosa. Den lyseblå fikk ein farge som likna meir på burgunder. Tranlukta forsvann også med kokinga - så nå er ullplagga klare for å bli sendt vidare til ei lita jente :) 

 

Transient
Transient
Transient

Økologisk bomull

Eg skulle på eit slags jobbintervju, var i byen og kunne berre ikkje gå i den genseren eg hadde på meg. Det er ofte enklare å kjøpe noko nytt enn å gå heim å skifte. Det kostar nesten like mykje for ei t-skjorte som for ein kopp med kaffe. Eg hadde dårleg tid. Eg gjekk inn på H&M. Det var salg. Flotte farger, fancy plakatar. Eg fekk nok litt shoppingabstinenser, men blei òg kvalm over korleis denne industrien pusher kler på folk. Topper for 30 kr, bukser for 100 kr.

Eg så etter økologisk bomull. Spurte etter økologisk bomull. Butikkdama visste ikkje. "Dei ligg innimellom". Eg fann ei rekke med nokon ganske treige toppar i økologisk bomull. Made in Bangladesh. Kva veit me om produksjonsforholda? Ingenting. Eg hadde sett bilda frå fabrikkane i Bangladesh og klarte ikkje å kjøpe noko.  

Gjekk på Lindex og fann ein topp, på salg, Made in India. Heller ikkje her stod det noko om korleis klesplagga er sydd... men den var laga av økologisk bomull.

Eg slit litt med å stole på billigkjedene sine sertifiseringer av økologisk bomull. H&M skryt av å kjøpe opp mest økologisk bomull av alle i heile verda. I 2010 blei det avslørt at deira såkalla økologiske bomull inneheld genmodifisert bomull. 

Uansett er auka bruk av økologisk bomull ein god ting. Ok, det er eit slags kompromiss: H&M og Lindex sine økologiske plagg er litt snilt.

Ren Mat gir ei god forklaring på skilnaden mellom konvensjonell og økologisk bomull. Her er nokre sentrale punkt: 

  • Kjemikaliene som blir brukt på bomull er klassifisert som ein av dei mest giftige. Kvart år blir 3 millioner menneske forgifta av sprøytemidler. Mellom 18 000-22 000 døyr.
  • Genmodifisert bomull er programmert til å danne giftproteiner. Dette tar livet av insekter, men skadar òg dyr som beiter og menneske som hauster inn. 
  • Økologisk bomullsproduksjon bruker verken kjemisk-syntetiske sprøytemidler, kunstgjødsel eller vekstregulerende midler.

 

Screenshot_6_19_13_10_13_PM.png
Screenshot_6_19_13_9_00_PM.png
Screenshot_6_19_13_8_14_PM.png

Mote. Riktig.

Dette er ingen moteblogg. Eg er berre opptatt av at me stiller dei riktige spørsmåla når me shoppar. Eg har vore vant med å spørre: Ønsker eg meg denne? No prøvar eg å også stille spørsmål som: Korleis påvirker det miljøet om eg handlar denne? Kva type industri støtter eg?

Sheena Matheiken er moteriktig. I den same kjolen kvar dag i eit heilt år klarte ho å sjå kul ut. Det er eit fantastisk miljøbodskap: du treng ikkje noko nytt, du kjem langt med å vere kreativ. 

Sheena samla inn mykje penger til skolegong til barn i India. Ho starta også ein slags trend innan moteblogging.

Fleire har latt seg inspirere, mellom anna Ania som nett har begynt sitt kjoleprosjekt. Ho ønsker å endre den slemme delen av klesindustrien. Hurra! Eg blei så glad når eg fann denne, særleg fordi vanlege motebloggarar ofte fungerar som gratis reklameplass for kleskjeder som driv rovdrift på både miljø og menneske. Lykke til vidare, Ania, og gi ein lyd om eg kan hjelpe med ei snill jakke eller noko :)

Same kjolen i eit heilt år? Dei har eit par kopier altså, så det går ikkje rundt og er skitne. Også bytter dei ut alt anna. Så i praksis ser dei nye og freshe ut kvar dag. "Ein kreativ utfordring" som Sheena kallar det. Eg synest det burde vore meir lov å vere meir kjedelig. Gå i dei same klesplagga om igjen og om igjen. Kanskje me er redde for å bli sett på som fattige? Som lite kreative? Skitne? Eg kjem ikkje til å gå med den same kjolen i eit heilt år heilt enda - men eg skal tenke at det er ok å gå i dei same klesplagga så ofte eg berre vil.

 

Oppsummert

bilde.JPG

Da var eksamen levert og skrivekapasiteten min kan igjen rettes mot bloggosfæren. Vanligvis sverger jeg til korte innlegg på nynorsk, men nå har det hopet seg opp med så mye jeg vil si at jeg flesker til med en lang og kanskje noe rørete post. Bildet oppsummerer godt hva jeg driver med om dagen: Henger med vår fineste Jonatan.

Det nærmer seg fem måneder med fullført "Snill Shop" og jeg snur stort sett ryggen til både fullpris og "50 %". Det er befriende og besparende!

Men jeg har handlet på salg. Som en trillende Bergensmor savnet jeg en regnkåpe og en varm boblevest (av alle ting). Heldigvis finnes Stormberg! Skulle gjerne skrevet en egen post om denne fine kjeden, men sjefen sa det godt sjøl i sin kronikk forrige uke. 

Og forresten! Ren mat har laget en veldig god oversikt over hvor du kan få tak i økologiske tekstiler og produkter. Godt jobba!

Bildet over er tatt i Riga for et par uker siden. Vi var så heldige å få være med i et superfint bryllup og tok oss en aldri så liten storbyferie. I den forbindelse gjorde jeg to lure snill shopping-triks:

1. Kjøp lokalt håndarbeid: Noe av det kjekkeste jeg gjør på tur er å kikke på håndarbeid til salgs i boder og butikker. I Latvia lager de mye fint i tre, keramikk og lin. I en av bodene vi var innom fortalte fire ivrige damer oss om produksjonen av noen søte barneklær i lin (på både latvisk, tysk, engelsk og svensk!). De viste bilder av hvordan de vevde selv stoffet og sydde klærne ferdig. Selv om vi ikke hadde behov for en minidrakt i lin, så angrer jeg ikke på dette impulskjøpet fordi pengene gikk rett til produsenten.

2. Let i andre sitt skap: Jeg hadde ingen kjole som passet til bryllupet. Jeg var innom Fretex flere ganger og saumfarte etiske nettbutikker som Juste og Velbevare, men fant ingen snill finkjole som jeg kunne amme i. Så kikket jeg i lillesøster sitt klesskap, fant en som passet fint og fikk hennes velsignelse. Snilt!!

11.mai, samme dag som bryllupet, ble Fairtrade-dagen feiret over hele verden. I flere norske byer var det ulike markeringer, men så vidt jeg vet så skjer ingenting i Bergen denne viktige maidagen. Noen som blir med å markere det her til neste år? For det er som WFTO sier: Den økonomiske krisen viser at det er et behov for en mer rettferdig og bærekraftig økonomi både lokalt og globalt.

Denne uken arrangeres dessuten en stor konferanse om fair trade i Rio de Janeiro. Håper norsk presse dekker dette! 

Jeg blir ofte ertet for mitt engasjement for fair trade og miljø, for prosjektet og bloggen... For det er kanskje masete og idealistisk, men jeg har enda ikke hørt et godt argument mot gjenbruk eller etisk handel. Og arbeidet blir virkelig verdt det når flere og flere melder seg inn i facebook-gruppa, og når jeg får slike hyggelige overraskelser som dette:

Ganske snart etter at vi kom hjem lå det noe lurt i postkassen. En flott gave til Jonatan bestilt fra Lille Vintage. Gaven var pakket pent inn og sendt rett fra nettbutikken til oss. Fantastisk måte å gi en oppmerksomhet og samtidig spare miljøet. Jeg synes det burde være mer vanlig for å gi brukt i gave. Jeg forestiller meg at det var lettere før i tiden når klærne og tingene faktisk kostet noe Nå renner det over i skuffer og skap og spørsmålet er mer hva vi liker enn hva vi har. Utfordring til dere nærmeste: til neste bursdag ønsker jeg meg bare brukt :)

Noen som blir med på Bruktduellen? Klarer vi 50 dager uten å kjøpe noe nytt? For hver person som deltar eller bruker hashtag #bruktduellen, så bevarer finn.no 200 kvm regnskog i ett år. Kult. Om noen vil utfordre så er jeg klar for en fight!

Oppsummert, hvordan har det første halve året som snill shopper vært? Jeg har hatt noen få sprekker, men om det er noen unnskyldning så har det (bortsett fra en strømpebukse) kun vært gaver. Jeg skulle gjerne ønske at jeg hadde råd til å kjøpe mer økologisk og fairtrade til meg selv, men det har stort sett gått i gjenbruk så langt i år. 

Hvordan har det gått med dere?

Det handler om å ha det trygt på jobben

Motivasjonen til Snill shop 2013 har vært i det nedre sjiktet de siste ukene. Tiden strekker liksom ikke til verken til å handle snilt eller å blogge om etisk handel. Det er vanskelig å se resultatet av prosjektet. Alt jeg har er en lunken blogg og rare klær. Forrige uke ble tekstilarbeidere tvunget på jobb i en fabrikk med store sprekker. Nå er 390 bekreftet døde og flere hundre ligger fortsatt begravd i ruinene.

I dag er det 1. mai. En internasjonal kampdag for arbeiderne. Og det er jo nettopp det prosjektet handler om. Å kreve at de som lager klærne og tingene vi kjøper, blir behandlet godt. Skriv under på kampanjen som krever sikkerhet for arbeiderne i tekstilindustrien i Bagladesh!

 Arbeidere i Bagladesh i demonstrasjon for bedre arbeidsvilkår. Bildet er hentet fra Clean Clothes Campaign sine sider.

Arbeidere i Bagladesh i demonstrasjon for bedre arbeidsvilkår. Bildet er hentet fra Clean Clothes Campaign sine sider.

Snilt #5 Fretex

Snillare blir det ikkje! Fretex er gjenbruk og det er aller best. Gjenbruk sparar miljøet for rovdrift på jord og giftutslipp i vatn. Gjenbruk støttar ikkje ein kynisk klesindustri. Gjenbruk er det motsette av fast fashion. Men Fretex er ikkje berre gjenbruk. Dei gir arbeidstrening til omlag 1000 mennesker. Folk som av ei eller anna grunn slit med å få jobb, får gjennom Fretex kurs, trening og blir etterkvart godt kvalifisert arbeidskraft.

Nye kler som overgangsritual

Det er rart med det. Med store endringar i livet, kjem det hos meg eit behov for å også endre kva eg har på meg. Mannen min pleier å klippe av seg alt håret. Eg kjøper heller kler. Det er kanskje nettopp følelsen av fornying fast fashion-folka har lært seg å tjene penger på. Sidan eg har forbod mot å handle uetisk, blei Fretex redninga når eg for nokre veker sidan gjekk på ein aldri så liten shoppingbonanza. 

#fretexfashion

For nokre dagar sidan lanserte Fretex ein kampanje på Instagram: ta bilde av ditt Fretex-funn, bruk #fretexfashion og få 20 % rabatt. Eg har hivd meg på og erklærer med desse bilda min kjærleik til den beste butikkjeda i verda. 

Transient
Transient

Korleis ser din Fretex-fashion ut?