Høst

August er over og på bloggen ble det roligere enn planlagt. Jeg har nemlig fått ny jobb! Livet som norsklærer, PPU-student og mamma er flott, men bloggingen lider noe. Snill shopping er likevel en så god motivator for et mer etisk forbruk, så noen poster skal jeg få til.

Det var altså ikke noen mangel på snille kenyanske produkter å presentere. Her kommer en rask oppramsing og jeg kommer nok tilbake med mer etterhvert:

Høsten betyr nye kolleksjoner. Slow fashion, eller sakte mote, er den eneste trenden vi trenger å følge. Tenk arbeidsforhold og tenk miljø.

Som Anna Lappé sa: Hver gang du bruker penger, stemmer du på hva slags verden du ønsker deg.

Bruk stemmen i høstmoten og den 9.9. Godt valg!

Slow fashion genser fra  People Tree .

Slow fashion genser fra People Tree.

Mikono Knits #snilt

- Det tar flere dager å strikke hvert enkelt plagg. 

Dette er svaret jeg får fra Frøydis D. Archer på spørsmålet om hvorfor prisnivået på klærne deres er forholdvis høyt. Billige tekstiler og billig arbeidskraft gir oss klær som koster nesten ingenting. Vi kan fort glemme hvor mye arbeid det ligger bak ekte håndarbeid og god kvalitet. 

Mikino Knits er rundt 20 kenyanske damer som strikker nydelige klær i rent ull og bomull. Frøydis er grunnlegger og markedsfører. Hun kan fortsatt ikke ta ut lønn til seg selv, men drømmen er etterhvert å selv kunne leve av det - og å kunne gi flere fordeler til arbeiderne sine, som gratis helsesjekk. 

Tanktop_Striped_4f7d7041974df.jpg

- Handel er bærekraftig i og med at selgeren har produsert noe, som forhåpentligvis kan selges til andre, og til andre igjen. Når man bare gir penger, kan man i værste fall oppmundtre til en avhengighet av bistanden. Og dette er hovedforskjellen på bistand og etisk handel. Dette er også hva som motiverte meg til å starte Mikono, sier Frøydis. 

Hun hadde jobbet med bistand i Afrika i over 10 år, før hun bestemte seg for å arbeide direkte med kvinner i Kenya. De fleste kunne strikke og hekle fra før, men Frøydis bidrar med design, kontakt med markedet og lærer dem å følge oppskrifter.

- Mikono betyr at damene får en inntekt som er høyere enn annen inntekt de gjerne ellers kunne fått, som for eksempel vaskejobber. Det er stor arbeidsløshet i Kenya, og for ufaglærte kvinner er det ikke lett, uten noe som helst støtte fra staten i form av ledighetstrygd eller lignende. Alle har de barn som trenger mat og skolegang, og mennene deres er ofte fraværende og bidrar lite til husholdet.

Jeg spør Frøydis hvorfor Mikono ikke er sertifisert for eksempel som fair trade og hun sier at de verken har følt behov eller hatt råd til det. 

- Sertifisering er ikke ensbetydende med at varen er produsert på en rettferdig måte. Mange små bedrifter har ikke råd til sertifisering, men de er ikke nødvendigvis dårligere enn sertifiserte bedrifter.

Mikono har i hovedsak solgt klærne sine i Kenya, men nå finner vi dem endelig også i Norge hos Libe Fair Living. De siste årene har de også laget klær for andre merker. Det mest kjente heter EDUN og er eid av Bono og hans kone Ali.

- Det var kjempespennende og lærerrikt å jobbe med dem! De hadde veldig høye krav til kvalitet og at alle produktene måtte være helt like. Det er en stor utfordring for oss at folk er vant til masseproduserte klær, og ikke tenker på hvordan produktene er produsert, forteller Frøydis.

Mikono Knits gir ikke bare informasjon om hvor og hvordan de produserer klærne, men også av hvem. På websiden kan man lese hvilken strikkerske som har laget plagget, samt en liten profil av henne.

- Hvert et plagg som selges kommer dermed  med en historie, og jeg håper og tror mange kunder er interessert i dette. 

Frøydis sin oppfordring til norske forbrukere er:

- Kjøp produkter fra Kenya! Det stimulerer til bærekraftig vekst.

 

Les Afrikaportalen sitt intervju med Frøydis og se mer av Mikono Knits i serien Den gode viljen. 

Kazuri #snilt

Kenya er veldig mange ulike ting. Blant annet er det et land med mange flinke folk som lager fine ting. I ukene framover ønsker jeg å vise dere noen snille produkter herfra. #KenyanskAugust er min måte å varme opp til #KjoleForSkole. Her kommer en smakebit - karibu!

Først ut er Kazuri. Vinteren 2011 bodde jeg i Kenya. Jeg og foreldrene mine, som var på besøk, var noen dager i et område av Nairobi som heter Karen. Området er kalt opp etter forfatteren Karen Blixen som eide en kaffeplantasje her for nesten hundre år siden. I dag er det et svært grønt villaområde. Vi fant Kazuri sitt sjarmerende fabrikkutsalg. Her lager og selger de smykker, vesker og keramikk. Vi spurte om en omvisning og møtte en smilende guide: 

- Kazuri means small and beautiful... just like you! sier guiden med ekte kenyansk høflighet. Han viser oss rundt i fabrikken og forteller: 

- Kazuri ble startet som en liten arbeidsplass for fattige alenemødre. I dag jobber nesten 400 kvinner her og vi selger ulike produkter til butikker over hele verden. 

Store maskiner bearbeider leiren som skal bli brukt til smykker.

Inne i fabrikken sitter damene å former og maler små kuler. De prater sammen og smiler til oss. Jeg får lov til å ta noen bilder...

 

Kazuri er for meg et perfekt eksempel på hva etisk handel representerer: kvinnene som lager produktene er dyktige og kreative. De får godt betalt i trygge omgivelser. I et land med høy arbeidsledighet er Kazuri et sted en kan være stolt over å jobbe og som sender vakre produkter til kunder i hele verden.

Kazuri er medlem av World Fair Trade Organization. Ifølge Bistandsaktuelt får arbeiderne på Kazuri lunsj på jobb og gratis tilgang til helseklinikk.

I Norge får vi faktisk tak i dem over nesten hele landet! Se forhandlerlisten her

Forbrukerrapport

Først vil jeg bare understreke at når jeg sier noe om kvaliteten på et merke, så er det alltid kun som forbruker. Jeg får ingenting tilsendt og har ingen interesser utover at etisk handel engasjerer meg. Dette er ikke reklame. Tanken er å gi en så ærlig vurdering som mulig. Som tidligere sitert: vi kan ikke drikke dårlig kaffe bare for å være snille.

Hos Kazuri kjøpte jeg et smykke og en veske. Dette er veldig godt håndarbeid i god kvalitet. Jeg bruker særlig veska hele tiden og den tåler alt mulig.

IMGP8712.jpg

Giveaway

Lyst på et par Kazuri øredobber? 

Konkurranse:

Hva gjør du for å ha et mest mulig grønt og etisk forbruk?

Hva er ditt beste snill shopping-tips?

 

Kaffe og blomster for skole

#KjoleForSkole fortsetter å engasjere på twitter og facebook. Og bra er det! Jeg har fått litt pes og dårlig samvittighet for at jeg lot mitt engasjement for fairtrade gå ut over andres engasjement for bistand.

Men poenget står jeg for: jeg mener kjoledebatten burde handle om hva og hvem kjolene er laget av.

Og med kjolene mener jeg også alle de andre varene vi kjøper hele tiden. Om du kjøper fairtrade blomster og kaffe fra Kenya, bidrar du også til skole. Forskjellen er at dette ikke bare er én auksjonsdag, men et daglig forbruk av varer kenyanere er veldig gode på. Det er ikke bare gi og få, men et mer likeverdig handelsforhold.

Pelone Wahl spør på twitter om vi som klager på #KjolePåSKole vil dra til Kenya å ha en time med elevene og fortelle dem hvor teit prosjektet var. Mitt svar er: ja, veldig gjerne! Jeg kunne godt fortalt hvorfor jeg var skeptisk til prosjektet, og jeg har kjempelyst til å høre hva de synes om det. Videre kunne jeg tenke meg å spørre hva de synes vi kunne gjøre for å være med å skape varig inntekt til deres foreldre (eller forsørgere). En stabil livssituasjon for familien vil sikre dem skolegang og kanskje til og med høyere utdanning. Jeg ville også spurt hva de trodde skulle til for at de fikk inntekt etter endt utdanning. Kanskje noen kunne tenke seg å sy kjoler?

 

Foto:  People Tree

Etisk nøtt

Er det ikke fantastisk at resultatet av kjoledebatten blir en auksjon til inntekt for skole i Kenya? Nei, det er det ikke.

Jeg har fulgt med i kjoledebatten de siste ukene. Jeg har latt meg irritere over de som kritiserer Mette-Marit, men hun har også irritert meg ved å ikke se hvordan klærne vi går i sier noe om oss som mennesker. Men når noen nå skal snu hele saken til å handle om å samle inn penger til barn i Kenya, da blir jeg så provosert at jeg må skrive et innlegg i debatten.

Det siste nye om Mette-Marit sine kjoler er at de har inspirert til en auksjon. Inntektene skal gå til en organisasjon i Kenya som jobber med utdanning. #KjoleForSkole, som de sier. Folk som Kristin Halvorsen og Erna Solberg har lovet vekk sine kjoler.

Misforstå meg rett: jeg ønsker Kjole for skole-auksjonen alt godt. Jeg er for både gjenbruk og utdanning, men dette blir en vel easy fix på problemet.

Det som hadde vært fantastisk var om resultatet av kjoledebatten blir at flere bruker sin forbrukermakt til å skape bedre arbeidsvilkår i land som Kina og flere arbeidsplasser i land som Kenya.

Det lages faktisk flotte kjoler i Afrika også. Denne er designet av sørafrikanske Bongiwe Walaza.

Det lages faktisk flotte kjoler i Afrika også. Denne er designet av sørafrikanske Bongiwe Walaza.

Arbeidsledigheten hos unge kenyanere er skyhøy, også blant de med utdanning. Flere intellektuelle afrikanere ønsker at bistanden til kontinentet skal bli byttet ut med investeringer og handel. Bare slik vil en skape varige arbeidsplasser og reell utvikling. Denne tanken deler fairtrade-bevegelsen. «Trade not aid», som vi liker å si. 

Også Kirkens Nødhjelp kom nylig med en uttalelse om at bistand i større grad må føre til arbeidsplasser. Bistand kan nok gjøre mye for å legge til rette for utvikling, men vår forbrukermakt kan gjøre enda mer.

Tekstilindustrien er ikke spesielt stor i Afrika, den er som hos oss, truet av billige varer fra Asia. Men det finnes flere produsenter i land som Kenya som eksporterer varer og sikrer gode arbeidsplasser. 

Det er blitt trendy med klær produsert av bærekraftige materialer og under gode arbeidsvilkår. Vi henger gjerne litt etter i Norge, men stadig flere butikker selger klær som er økologiske og fairtrade. 

Flere designere er også opptatt av at tekstilene skal være miljøvennlige og at produsentene skal ha det bra. For det er ikke sånn at europeiske designerklær nødvendigvis er laget av en fornøyd skredder i Italia. Ofte er de laget i Kina, i farlige fabrikker med dårlige lønninger. I en rapport utgitt av Ethical Consumer kommer for eksempel Valentino ganske dårlig ut hva gjelder miljø og etikk. Designerklær er gjerne mer slitesterke, men hva hjelper det når produksjonsmåten sliter på mennesker og miljø?

Så her, Mette-Marit og dere andre, kommer mitt hotteste tips til garderoben: kjøp en kjole produsert i Kenya. Som er produsert på en bærekraftig og etisk forsvarlig måte selvfølgelig. Slik løser vi to floker i en smekk. 

 

Byt, byt

IMG_0855.jpg

I dag rydda eg i klesskapet og tok med kler eg ikkje eigentleg bruker til klesbytedagar på Lush. Det var ikkje mykje der når me kom, men Lush er lure: bytinga varar heilt til laurdag! Dei har eit bord midt i butikken som fungerar som bytestasjon. Me la frå oss klesplagga og kan komme tilbake seinare i veka for å sjå om det har komme inn noko som me ønsker oss. 

Bra for miljøet og lommeboka. Og knallgod marknadsføring: eg blei så imponert over Lush at eg kjøpte ei såpe. Fleire klesbytedagar, takk!

Lurer du på kva ein bytedag er? Sjå Framtiden i våre hender sin Byttefestguide

Vil òg tipse om den fantastiske facebooksida: Loppemarkeder i Bergen. Følg dei for god, oppdatert informasjon om loppemarknader og bytedagar.

Å handle i affekt

Eg har synda. Og eg kan komme med alle slags unnskyldningar om kvifor, men resultatet er at eg kjøpte to plagg som eg ikkje kan gå god for. Kaffe og Cream. Dei har ikkje ein gong brydd seg om å skrive om etikk på nettstaden sin. Ikkje finn eg noko informasjon i rapportar eller andre si vurdering av dei heller. Som med så monge andre klesplagg me går i, er informasjonen bak plagga vanskeleg å finne. 

Men tilbake til meg. For bloggen har utvikla seg til å bli ein studie i min eigen shoppingåtferd. Og kanskje finn eg nokre årsakar til kvifor me overforbrukar slik som me gjer. Derfor vil eg tilbake til prøverommet og kassa den dagen:

Eg var på ferie. Noko uventa kom opp og det var viktig at eg presterte godt i ein sosial situasjon. Fine kler er viktig då, tenkte eg. I kofferten lå det berre turkler. Så eg tok med litle J til kjøpesenteret i nærleiken. Eg lot vere å gå på dei store kjedene. Innbilte meg at det var betre å gå på ein liten damebutikk med eit søtt damenavn. Prisane var stive, men eg fann nokre fine plagg på salg. Salg. Då får ein meir for pengane. Det er nesten som om ein tener penger, innbilte eg meg vidare.

Inn i prøverommet. Det var ein fin sommarsdag, men uansett er det ingen stad i verden som er så varm som prøverom. Eg blir varmere og meir stressa for kvart plagg. Var den fin? Den? Varm. Stressa. Og J gjer slik babyar gjer: bæsjar. Og eg seier ikkje det for å skulde på han, men fordi sånne ting skjer i prøverommet. Enten det er ei sulten venninne, ein utålmodig kjærast eller ein baby som bæsjar, så er me varme og må skunde å bestemme oss. 

I kassa. "Topp med ny topp", sa kassadama. Ho var veldig munter. "Ja", svarte eg. Eg burde ha spurt kva ho visste om plagga. Kor og korleis dei var produsert. "Kva veit du om produsenten?" kunne eg ha spurt. Enkelt. I staden sa eg: "Det er så varmt i dag". Kassadama var einig i det og slo inn prisen. Eg betalte og me takka fint begge to. Lite visste ho at dette var mitt fyrste store brot på Snill shop-prosjektet. 

Men eg hald fram, altså, og er meir motivert enn nokon gong.

Kva har eg lært? Ta med deg eit par fine klesplagg nesten uansett kor du reiser. Ha ein klar plan før du går på shopping. Bestem deg før du kjem til kassa for å spørre om produksjonen og materialet. Ikkje la deg stresse av varme eller dei som er med deg,  hugs at du kan komme tilbake til butikken når det er blitt kaldare og bæsjebleia er tatt.

Ullplagg med konditorfarge

Flekker på ullplagg er vanskeleg å få bort. Eg prøvde ei enkel oppskrift på å farge dei med Wilton konditorfarge: Finn ei stor gryte. Bland ut farga med litt vatn. Fyll på med vatn og legg ullplagga i gryta. Kok opp, IKKJE rør rundt, og la stå på rett under kokepunktet i ein time. 

Fargen blei litt skjoldete så det kan vere ein idé å bruke ei oppskrift med eddik. Sjå for eksempel denne (fin orangefarge!) eller denne

Eg brukte burgunder, men den kvite ullen blei gammelrosa. Den lyseblå fikk ein farge som likna meir på burgunder. Tranlukta forsvann også med kokinga - så nå er ullplagga klare for å bli sendt vidare til ei lita jente :) 

 

Transient
Transient
Transient

Økologisk bomull

Eg skulle på eit slags jobbintervju, var i byen og kunne berre ikkje gå i den genseren eg hadde på meg. Det er ofte enklare å kjøpe noko nytt enn å gå heim å skifte. Det kostar nesten like mykje for ei t-skjorte som for ein kopp med kaffe. Eg hadde dårleg tid. Eg gjekk inn på H&M. Det var salg. Flotte farger, fancy plakatar. Eg fekk nok litt shoppingabstinenser, men blei òg kvalm over korleis denne industrien pusher kler på folk. Topper for 30 kr, bukser for 100 kr.

Eg så etter økologisk bomull. Spurte etter økologisk bomull. Butikkdama visste ikkje. "Dei ligg innimellom". Eg fann ei rekke med nokon ganske treige toppar i økologisk bomull. Made in Bangladesh. Kva veit me om produksjonsforholda? Ingenting. Eg hadde sett bilda frå fabrikkane i Bangladesh og klarte ikkje å kjøpe noko.  

Gjekk på Lindex og fann ein topp, på salg, Made in India. Heller ikkje her stod det noko om korleis klesplagga er sydd... men den var laga av økologisk bomull.

Eg slit litt med å stole på billigkjedene sine sertifiseringer av økologisk bomull. H&M skryt av å kjøpe opp mest økologisk bomull av alle i heile verda. I 2010 blei det avslørt at deira såkalla økologiske bomull inneheld genmodifisert bomull. 

Uansett er auka bruk av økologisk bomull ein god ting. Ok, det er eit slags kompromiss: H&M og Lindex sine økologiske plagg er litt snilt.

Ren Mat gir ei god forklaring på skilnaden mellom konvensjonell og økologisk bomull. Her er nokre sentrale punkt: 

  • Kjemikaliene som blir brukt på bomull er klassifisert som ein av dei mest giftige. Kvart år blir 3 millioner menneske forgifta av sprøytemidler. Mellom 18 000-22 000 døyr.
  • Genmodifisert bomull er programmert til å danne giftproteiner. Dette tar livet av insekter, men skadar òg dyr som beiter og menneske som hauster inn. 
  • Økologisk bomullsproduksjon bruker verken kjemisk-syntetiske sprøytemidler, kunstgjødsel eller vekstregulerende midler.

 

Screenshot_6_19_13_10_13_PM.png
Screenshot_6_19_13_9_00_PM.png
Screenshot_6_19_13_8_14_PM.png

Mote. Riktig.

Dette er ingen moteblogg. Eg er berre opptatt av at me stiller dei riktige spørsmåla når me shoppar. Eg har vore vant med å spørre: Ønsker eg meg denne? No prøvar eg å også stille spørsmål som: Korleis påvirker det miljøet om eg handlar denne? Kva type industri støtter eg?

Sheena Matheiken er moteriktig. I den same kjolen kvar dag i eit heilt år klarte ho å sjå kul ut. Det er eit fantastisk miljøbodskap: du treng ikkje noko nytt, du kjem langt med å vere kreativ. 

Sheena samla inn mykje penger til skolegong til barn i India. Ho starta også ein slags trend innan moteblogging.

Fleire har latt seg inspirere, mellom anna Ania som nett har begynt sitt kjoleprosjekt. Ho ønsker å endre den slemme delen av klesindustrien. Hurra! Eg blei så glad når eg fann denne, særleg fordi vanlege motebloggarar ofte fungerar som gratis reklameplass for kleskjeder som driv rovdrift på både miljø og menneske. Lykke til vidare, Ania, og gi ein lyd om eg kan hjelpe med ei snill jakke eller noko :)

Same kjolen i eit heilt år? Dei har eit par kopier altså, så det går ikkje rundt og er skitne. Også bytter dei ut alt anna. Så i praksis ser dei nye og freshe ut kvar dag. "Ein kreativ utfordring" som Sheena kallar det. Eg synest det burde vore meir lov å vere meir kjedelig. Gå i dei same klesplagga om igjen og om igjen. Kanskje me er redde for å bli sett på som fattige? Som lite kreative? Skitne? Eg kjem ikkje til å gå med den same kjolen i eit heilt år heilt enda - men eg skal tenke at det er ok å gå i dei same klesplagga så ofte eg berre vil.

 

Oppsummert

bilde.JPG

Da var eksamen levert og skrivekapasiteten min kan igjen rettes mot bloggosfæren. Vanligvis sverger jeg til korte innlegg på nynorsk, men nå har det hopet seg opp med så mye jeg vil si at jeg flesker til med en lang og kanskje noe rørete post. Bildet oppsummerer godt hva jeg driver med om dagen: Henger med vår fineste Jonatan.

Det nærmer seg fem måneder med fullført "Snill Shop" og jeg snur stort sett ryggen til både fullpris og "50 %". Det er befriende og besparende!

Men jeg har handlet på salg. Som en trillende Bergensmor savnet jeg en regnkåpe og en varm boblevest (av alle ting). Heldigvis finnes Stormberg! Skulle gjerne skrevet en egen post om denne fine kjeden, men sjefen sa det godt sjøl i sin kronikk forrige uke. 

Og forresten! Ren mat har laget en veldig god oversikt over hvor du kan få tak i økologiske tekstiler og produkter. Godt jobba!

Bildet over er tatt i Riga for et par uker siden. Vi var så heldige å få være med i et superfint bryllup og tok oss en aldri så liten storbyferie. I den forbindelse gjorde jeg to lure snill shopping-triks:

1. Kjøp lokalt håndarbeid: Noe av det kjekkeste jeg gjør på tur er å kikke på håndarbeid til salgs i boder og butikker. I Latvia lager de mye fint i tre, keramikk og lin. I en av bodene vi var innom fortalte fire ivrige damer oss om produksjonen av noen søte barneklær i lin (på både latvisk, tysk, engelsk og svensk!). De viste bilder av hvordan de vevde selv stoffet og sydde klærne ferdig. Selv om vi ikke hadde behov for en minidrakt i lin, så angrer jeg ikke på dette impulskjøpet fordi pengene gikk rett til produsenten.

2. Let i andre sitt skap: Jeg hadde ingen kjole som passet til bryllupet. Jeg var innom Fretex flere ganger og saumfarte etiske nettbutikker som Juste og Velbevare, men fant ingen snill finkjole som jeg kunne amme i. Så kikket jeg i lillesøster sitt klesskap, fant en som passet fint og fikk hennes velsignelse. Snilt!!

11.mai, samme dag som bryllupet, ble Fairtrade-dagen feiret over hele verden. I flere norske byer var det ulike markeringer, men så vidt jeg vet så skjer ingenting i Bergen denne viktige maidagen. Noen som blir med å markere det her til neste år? For det er som WFTO sier: Den økonomiske krisen viser at det er et behov for en mer rettferdig og bærekraftig økonomi både lokalt og globalt.

Denne uken arrangeres dessuten en stor konferanse om fair trade i Rio de Janeiro. Håper norsk presse dekker dette! 

Jeg blir ofte ertet for mitt engasjement for fair trade og miljø, for prosjektet og bloggen... For det er kanskje masete og idealistisk, men jeg har enda ikke hørt et godt argument mot gjenbruk eller etisk handel. Og arbeidet blir virkelig verdt det når flere og flere melder seg inn i facebook-gruppa, og når jeg får slike hyggelige overraskelser som dette:

Ganske snart etter at vi kom hjem lå det noe lurt i postkassen. En flott gave til Jonatan bestilt fra Lille Vintage. Gaven var pakket pent inn og sendt rett fra nettbutikken til oss. Fantastisk måte å gi en oppmerksomhet og samtidig spare miljøet. Jeg synes det burde være mer vanlig for å gi brukt i gave. Jeg forestiller meg at det var lettere før i tiden når klærne og tingene faktisk kostet noe Nå renner det over i skuffer og skap og spørsmålet er mer hva vi liker enn hva vi har. Utfordring til dere nærmeste: til neste bursdag ønsker jeg meg bare brukt :)

Noen som blir med på Bruktduellen? Klarer vi 50 dager uten å kjøpe noe nytt? For hver person som deltar eller bruker hashtag #bruktduellen, så bevarer finn.no 200 kvm regnskog i ett år. Kult. Om noen vil utfordre så er jeg klar for en fight!

Oppsummert, hvordan har det første halve året som snill shopper vært? Jeg har hatt noen få sprekker, men om det er noen unnskyldning så har det (bortsett fra en strømpebukse) kun vært gaver. Jeg skulle gjerne ønske at jeg hadde råd til å kjøpe mer økologisk og fairtrade til meg selv, men det har stort sett gått i gjenbruk så langt i år. 

Hvordan har det gått med dere?

Det handler om å ha det trygt på jobben

Motivasjonen til Snill shop 2013 har vært i det nedre sjiktet de siste ukene. Tiden strekker liksom ikke til verken til å handle snilt eller å blogge om etisk handel. Det er vanskelig å se resultatet av prosjektet. Alt jeg har er en lunken blogg og rare klær. Forrige uke ble tekstilarbeidere tvunget på jobb i en fabrikk med store sprekker. Nå er 390 bekreftet døde og flere hundre ligger fortsatt begravd i ruinene.

I dag er det 1. mai. En internasjonal kampdag for arbeiderne. Og det er jo nettopp det prosjektet handler om. Å kreve at de som lager klærne og tingene vi kjøper, blir behandlet godt. Skriv under på kampanjen som krever sikkerhet for arbeiderne i tekstilindustrien i Bagladesh!

Arbeidere i Bagladesh i demonstrasjon for bedre arbeidsvilkår. Bildet er hentet fra Clean Clothes Campaign sine sider.

Arbeidere i Bagladesh i demonstrasjon for bedre arbeidsvilkår. Bildet er hentet fra Clean Clothes Campaign sine sider.

Snilt #5 Fretex

Snillare blir det ikkje! Fretex er gjenbruk og det er aller best. Gjenbruk sparar miljøet for rovdrift på jord og giftutslipp i vatn. Gjenbruk støttar ikkje ein kynisk klesindustri. Gjenbruk er det motsette av fast fashion. Men Fretex er ikkje berre gjenbruk. Dei gir arbeidstrening til omlag 1000 mennesker. Folk som av ei eller anna grunn slit med å få jobb, får gjennom Fretex kurs, trening og blir etterkvart godt kvalifisert arbeidskraft.

Nye kler som overgangsritual

Det er rart med det. Med store endringar i livet, kjem det hos meg eit behov for å også endre kva eg har på meg. Mannen min pleier å klippe av seg alt håret. Eg kjøper heller kler. Det er kanskje nettopp følelsen av fornying fast fashion-folka har lært seg å tjene penger på. Sidan eg har forbod mot å handle uetisk, blei Fretex redninga når eg for nokre veker sidan gjekk på ein aldri så liten shoppingbonanza. 

#fretexfashion

For nokre dagar sidan lanserte Fretex ein kampanje på Instagram: ta bilde av ditt Fretex-funn, bruk #fretexfashion og få 20 % rabatt. Eg har hivd meg på og erklærer med desse bilda min kjærleik til den beste butikkjeda i verda. 

Transient
Transient

Korleis ser din Fretex-fashion ut?

Forvirrande jungel

Mitt nyttårsforsett for 2013 var altså å la vere å kjøpe kler, sko eller gåver som ikkje er etiske. Men i førre veke gikk eg på mine to første smell: eg kjøpte ei strømpebukse frå La Mote (Pierre Robert) og ein gåve frå Barnebokforlaget utan at eg veit nokon ting om korleis dei er produsert. Eg har berre har meg sjølv å takke (eg kunne trass alt ha handla meir etisk), men blir likevel irritert over kor vanskeleg det er å vere ein bevisst forbrukar. Organisasjonane som arbeider for etisk handel forvirrar meg ofte meir enn dei rettleier:

Screenshot_2_23_13_6_14_PM-2.png

Intiativ for etisk handel (IEH) kaller seg sjølv "et ressurssenter og en pådriver for etisk handel". Dei har ulike medlemmer, alt frå Kirkens Nødhjelp til Rema 1000 og Pierre Robert, som mot betaling får råd og rettleiing til korleis dei kan drive meir etisk handel. MEN såvidt eg forstår gjer ikkje eit medlemskap dei nødvendigvis noko meir etiske enn andre. Her er det lett å misforstå. Og det kan virke som at nokon av medlemma veit å utnytte det. Dei bruker medlemskapet til å fronte seg sjølv som etiske. IEH på si side gir ingen rettleiing til oss forbrukarar, men kjem med unnskyldningar til kvifor etisk handel er så vanskeleg. Slik virkar dei på eit vis mot si eiga hensikt. 

Framtiden i våre hender (FIVH) er ein miljøorganisasjon som har ein meir miljøvennleg og rettferdig tekstilindustri som eit av deiras satsingsområder. Dei har blant anna gitt ut rapportar om tema og har for tida fleire kampanjer for å gjere tekstilindustrien meir gjennomsiktig. Og misforstå meg rett, eg synest dei gjer ein fantastisk innsats, men ønsker meg enda meir. I kommentarfelt på facebook ser eg at fleire spør etter det same: kor er det ok å shoppe? Er nokon kleskjeder betre enn andre? FIVH kåra H&M til årets etikkversting 2012 på grunn av avsløringar om elendige arbeidsforhold på fabrikkar i Kambodsja. Men H&M blir av fleire aktørar omtala som ein av dei beste på etikk (som forskar Thomas Laudal og Rank a brand). Korleis er FIVH ueinige med desse? H&M blir ofte omtala som den aller største oppkjøparen av organisk bomull. Kvifor er ikkje FIVH opptatt av det? Eg kunne ønske FIVH i høgare grad hjalp oss forbrukarar til å finne fram i den forvirrande varejungelen.

Grønn hverdag er ein nettbasert "guide til miljøvennlig, dyrevennlig og etisk forbruk". Det burde vel vere nett det eg spør etter? Dei har blant anna ein oversikt over ulike etiske produkter. Problemet her er at dei ikkje sjølv sjekker om merker og butikker faktisk er etiske, og: dei tar betalt for å få lov til å stå på lista (!). Fleire aktører innan etisk handel har derfor valgt å ikkje stå på denne lista. Grønn hverdag skylder på lite penger, men sjølv om mi eiga liste har blitt til mellom jobb, middag, eksamen og amming, så er den lenger enn deira. Skjerpings, Grønn hverdag: dokker bør enten slutte å ta betalt for å få stå på lista eller slette heile greia. Den fungerer som reklameplass og det er ikkje god folkeopplysning.

Snilt #4: Aiayu og Nordvestpassasjen (Slemt #2: United Colours of Benetton)

Transient

Cardingan i tynn ull er for meg eit såkalla nøkkelplagg. Eg gjorde eit tappert, men dårleg, forsøk på å lappe saman den eg hadde (eg tar gjerne i mot lappetips!). På grunn av snill shopping-prosjektet kunne eg ikkje gå tilbake til United Colours of Benetton, kor eg vanlegvis kjøper ullcardigan. Dei gir utilstrekkeleg informasjon om miljø og arbeidsforhold og kan ikkje reknast som særleg snille. 

Då er det godt at det finst butikkar som Nordvestpassasjen. Dei sel kler og interiørprodukt som er fairtrade og/eller øko-sertifiserte. Nå for tida ser nettbutikken nesten heilt tom ut, men Juliane som driv butikken, har lova meg at dei kjem sterkare tilbake til hausten.

Transient

Og det var altså her eg fann årets første innkjøp: ein cardigan i fantastisk lamaull. Aiayu heiter merket og dei tar verkeleg etikk på alvor: dei arbeider tett med fabrikkar i fjellheimen i Bolivia, slik at dei driv berekraftig og tar godt vare på arbeiderane. Dei er også opptatt av råvaren og hjelper lamabøndene til å ta godt vare på dyra og for å få god kvalitet på ulla. Og kvaliteten er fantastisk! Mjuk, varm og god passform.

Tommelopp for Aiayu og Nordvestpassasjen! 

PS: Aiayu finn me også hos Mondur (Bergen), Vel Bevare (Oslo) og FairPlay design (Stavanger).

Me koser oss ikkje med dårleg kaffi

Det var min kjære farmor som først brukte adjektivet "snill" om ein etisk sertifisert vare. Nærmare bestemt fairtrade kaffe. For nokre år sidan diskuterte me dette med rettferdig handel og ho begynte å kjøpe "snill kaffe". Etter ei stund fortalte ho at dei ikkje likte smaken på Farmer's fairtrade kaffe og hadde gått tilbake til den vanlege. Som ho sa: 

Vi kan jo ikke drikke dårlig kaffe bare for å være snille.

Dette er eit veldig viktig poeng også når det kjem til andre snille varer. Me kan ikkje bruke pengar (eller tid!) på varer av dårleg kvalitet, uansett kor etiske dei er. Eg kjem til å vektlegge kvalitet i vurderinga av snille varer - og eg håpar facebookgruppa kan vere ein stad kor me kan dele både gode og dårlege erfaringar.

Når det gjeld kaffe, så må det vere sagt at det i dag finst eit større utval av god, snill kaffe både i butikkane og kafear. Eg brukar å like Green World sin, som er å finne i dei fleste butikkar. Likar òg å koste på meg Tim Wendelboe eller Solberg & Hansen sin nydelege kaffe i blant. Interessert i snill kaffehandel? Sjå artikkelen eg skreiv om etiopisk kaffeeksport for eit par år sidan.

Transient

Snilt #2: Green shoes

Jippi! Til jul fekk eg nett det eg ønska meg av mannen min: eit par gode vintersko som attpåtil er snille!

Green shoes er eit britisk merke som sett miljø, gode arbeidsforhold og kvalitet høgt. Skoa er handlaga i Sør-England på verksted som inviterer til besøk. Dei er fantastisk gode å ha på seg. Ganske flotte og?

Transient

Det einaste eg saknar er meir informasjon om kor materialet dei bruker kjem frå. Skriv derfor ein litan kommentar på engelsk, i tilfelle Green shoes sjølv har noko informasjon på lur som dei vil dele med oss:

What about the materials?

Green shoes' webpage gives us a lot of information about their different products and how they are made. About the leather they use we learn that it is Eco-tan, which means among other things that it is free from heavy metals and toxins. But where do the leather and the rest of the materials come from? How do we know that the beginning of the production chain are "ethical"?

Snill shop 2013

Eg er så begeistra for Stop shop 2013! Tre venninner har gjennomført heile 2012 utan å shoppe kler eller utstyr til seg sjølv eller barna deira. Nå har over 500 meldt seg på eit nytt kjøpefritt år. Nokre venninner har laga ein kul blogg om shopstop-året som kjem. 

Men korfor? Nokon vektlegg å spare miljøet, andre lommeboka. Dei ønsker å bruke meir tid på det viktige i livet og mindre på ein kynisk industri. Det er òg eit fantastisk motsvar til presset om å vere moteriktig. Dei snakkar om det som ein slags avrusning. Å kjøpe kler gir eit rush fleire ønsker å venne seg av med.

Transient

...så skal eg vere med på Stop shop 2013? Etter å ha tenkt mykje på det, har eg komme fram til at det ikkje passar heilt med kva eg prøver å få til. Eg er ingen storhandlar, men har gått mykje med kler eg har arva av mor, svigermor, søstre og svigersøstre. I skapet ligg til og med nokre plagg etter bestemødre og bestefedre. Kombinert med ein hang for billigmote på salg, har dette ført til ein ganske merkelig klesstil. 

Eg har ikkje brukt mykje penger eller tid på shopping - men om eg ønsker å vere med å endre klesindustrien til det bedre, er det nettopp det eg må gjere. Det finst så mange etiske alternativ som tar omsyn både til miljø, bønder og produsenter. Desse produkta er relativt dyre og dei kan vere vanskelig å finne. Utfordringa er å ta seg råd og tid til dei produkta eg verkeleg har lyst på. Målet er å bli ein meir etisk bevisst forbrukar.

Å stoppe å shoppe vil berre få bukt med dårlege vanar. Eg ønsker også å innføre nokre gode vanar og finn på... Snill shop 2013:

Transient
  1. Alt eg kjøper av kler, sko og gåver skal vere snille.
  2. Men kva er snilt? Som ein test og anbefaling for andre, må eg fortelle om varene eg kjøper, og kvifor sertifiseringane eller merka er snille.
  3. Alle brot på Snill shop 2013 må rapporterast. Det er jo ikkje særleg spennande å lese om og ein god motivasjon for å ikkje finne på noko tull. 

I januar får me ein ny, liten tass i heimen. Eg anar ikkje korleis det kjem til å bli. Kanskje blir eg ein  mamma som berre går med dei klerne som alt ligg i skapet. Og vel er det! Men då blir det ikkje noko særleg blogging om snill shopping. Tanken er at om eg er så frisk og freidig at eg finn på å handle kler, så skal eg også orke å skrive litt om det. 

Og når det gjeld barnekler: TUSEN takk til alle som har gitt oss bitte små kler! Eg er superimponert over korleis barnekler går frå den eine familien til den andre. Me har fått kler frå folk me ikkje ein gong anar kven er.

Til slutt: bli med da vel! Enten du vil slutte å shoppe eller å begynne å shoppe meir etisk i 2013, så er ingenting bedre enn å dele erfaringar, frustrasjonar og oppdagingar.

Transient

Kor bør vi handle billige klær?

Transient

På måndag var eg på Attac sitt møte og filmvisning om kleskjeden Hennes & Mauritz. Tilfeldigvis satt eg i både bukse og bluse frå H&M og eg følte at merkelappene stakk ut og satte meg lageleg til for... attac. Men den antikapitalistiske gruppa behandla meg bra og ga meg både te og kjeks.

Eg har stor tru på at vi som forbrukarar kan vere med å påvirke verda rundt oss, og eg prøver å bli meir medviten på kor eg handlar klær. Å kjøpe brukt eller etisk sertifiserte klær er det aller beste, men nokon gonger så "treng" eg klær som eg ikkje finn på Fretex og ikkje har råd til å bestille på nett. Og då kjøpar eg billigmote og tenker som mange andre: eg er i det minste med på å skape økonomisk vekst. Spørsmålet er korleis me kan styre denne veksten slik at den er til beste for vanlege folk.

Me kan kjøpe klær hos dei som har best rykte på seg. 

Det var ei stund eg boikotta H&M. Ei undersøking avslørte at dei ikkje krevde levelønn, men godtok minstelønn. Kva som er levelønn i eit land kan diskuterast, men den blir ofte satt av organisasjonar som driv med etikkrådgivining i det aktuelle landet. Fleire kleskjeder krev levelønn av sine produsentar. I den nemte undersøkinga kom Zara (Inditex) passe godt ut av det. Dessverre finst det ingen Zara-butikkar i Bergen. Og ikkje veit eg om dei kan plasserast i kategorien billigmote heller.

Eg lot altså vere å kjøpe klær hos H&M... Heilt til eg leste eit intervju med Thomas Laudal, som fortalte at H&M, Zara og Lindex, var dei som var flinke til å ta samfunnsansvar (sjå også denne kåringa). Utan at eg har hatt tid til å lese avhandlinga hans nøye, så visar dette oss uansett at det er fleire variablar å ta omsyn til når ein skal velge billigmerke. Styr unna Mexx og Esprit, seier Laudal, dei er blant dei aller verste på samfunnsansavar. 

Førre månad avslørte svenske TV4 at H&M ikkje var blant dei flinke i klassen likevel. Programmet Kalla fakta har besøkt ein fabrikk i Kambodja, som H&M kjøper klær frå, og fann ut at arbeiderane ikkje får betalt levelønn. Arbeiderane må derfor arbeide lange dagar, får ikkje spise skikkelig og sitt i dårleg luft. Å besvime på jobb er ikkje uvanleg.

I dokumentaren kjem det fram at merker som Zara og Filippa K krev levelønn i Kambodsja. Norske Stormberg, som er kjent for å ta sosialt ansvar, har også gode argument til H&M sine dårlege unnskyldningar.

Transient

Lindex har såvidt eg veit, eit godt rykte på seg for å satse på både miljø og gode vilkår for arbeidarne. Dei sel også billige klær. Kanskje dukkar det opp eit par rosa bloggpostar om eg finn noko fint?

Det er altså på Lindex eg kjem til å handle billig - om ikkje Framtiden i våre hender, Kalla fakta eller nokon andre, avslører at heller ikkje dei har eit samsvar mellom liv og lære.