Mikono Knits #snilt

- Det tar flere dager å strikke hvert enkelt plagg. 

Dette er svaret jeg får fra Frøydis D. Archer på spørsmålet om hvorfor prisnivået på klærne deres er forholdvis høyt. Billige tekstiler og billig arbeidskraft gir oss klær som koster nesten ingenting. Vi kan fort glemme hvor mye arbeid det ligger bak ekte håndarbeid og god kvalitet. 

Mikino Knits er rundt 20 kenyanske damer som strikker nydelige klær i rent ull og bomull. Frøydis er grunnlegger og markedsfører. Hun kan fortsatt ikke ta ut lønn til seg selv, men drømmen er etterhvert å selv kunne leve av det - og å kunne gi flere fordeler til arbeiderne sine, som gratis helsesjekk. 

Tanktop_Striped_4f7d7041974df.jpg

- Handel er bærekraftig i og med at selgeren har produsert noe, som forhåpentligvis kan selges til andre, og til andre igjen. Når man bare gir penger, kan man i værste fall oppmundtre til en avhengighet av bistanden. Og dette er hovedforskjellen på bistand og etisk handel. Dette er også hva som motiverte meg til å starte Mikono, sier Frøydis. 

Hun hadde jobbet med bistand i Afrika i over 10 år, før hun bestemte seg for å arbeide direkte med kvinner i Kenya. De fleste kunne strikke og hekle fra før, men Frøydis bidrar med design, kontakt med markedet og lærer dem å følge oppskrifter.

- Mikono betyr at damene får en inntekt som er høyere enn annen inntekt de gjerne ellers kunne fått, som for eksempel vaskejobber. Det er stor arbeidsløshet i Kenya, og for ufaglærte kvinner er det ikke lett, uten noe som helst støtte fra staten i form av ledighetstrygd eller lignende. Alle har de barn som trenger mat og skolegang, og mennene deres er ofte fraværende og bidrar lite til husholdet.

Jeg spør Frøydis hvorfor Mikono ikke er sertifisert for eksempel som fair trade og hun sier at de verken har følt behov eller hatt råd til det. 

- Sertifisering er ikke ensbetydende med at varen er produsert på en rettferdig måte. Mange små bedrifter har ikke råd til sertifisering, men de er ikke nødvendigvis dårligere enn sertifiserte bedrifter.

Mikono har i hovedsak solgt klærne sine i Kenya, men nå finner vi dem endelig også i Norge hos Libe Fair Living. De siste årene har de også laget klær for andre merker. Det mest kjente heter EDUN og er eid av Bono og hans kone Ali.

- Det var kjempespennende og lærerrikt å jobbe med dem! De hadde veldig høye krav til kvalitet og at alle produktene måtte være helt like. Det er en stor utfordring for oss at folk er vant til masseproduserte klær, og ikke tenker på hvordan produktene er produsert, forteller Frøydis.

Mikono Knits gir ikke bare informasjon om hvor og hvordan de produserer klærne, men også av hvem. På websiden kan man lese hvilken strikkerske som har laget plagget, samt en liten profil av henne.

- Hvert et plagg som selges kommer dermed  med en historie, og jeg håper og tror mange kunder er interessert i dette. 

Frøydis sin oppfordring til norske forbrukere er:

- Kjøp produkter fra Kenya! Det stimulerer til bærekraftig vekst.

 

Les Afrikaportalen sitt intervju med Frøydis og se mer av Mikono Knits i serien Den gode viljen. 

Spørsmål til Cigiit Manyatta #1 Om kvinnelig omskjæring

#KjoleForSkole-pengene skal gå til å bygge en skole i Kenya. Dette skal være en kombinert internatskole og krisesenter for inntil 20 jenter. Til NRK sier Svein Henning Andersen at de ønsker å hjelpe jenter med mat, helsetilsyn og skolegang - og at målet er "å holde dem unna stammens tradisjoner som går på omskjæring"

Kvinnelig omskjæring er en livsfarlig skikk som er vanskelig å få en slutt på. Flott at dere ønsker mer fokus på dette.

Spørsmålet er: hva mener dere med å «holde unna»? 

Jeg mener omskjæring bare kan bekjempes effektiv gjennom dialog, respekt og forståelse. På nettsidene deres er teksten om omskjæring blandt samburu basert på en historie om en masaiijente og uttalelser til et par motstandere. Er det dette dere baserer kunnskapen deres på? Hvorfor ikke la kvinnene som er for omskjæring selv få forklare seg? Hvorfor ikke referere til forskning på feltet? 

Og hvordan blir disse jentene valgt ut? Dere sier at ved å besøke hjemmene kan dere "avdekke hvorvidt det er fare for at familienes jenter står i fare for å bli solgt, omskjæret og giftet bort". Hvordan går dere fram når dere ser at en jente er i faresonen? Hvordan samarbeider dere med familien? Er det en byttehandel, skole mot ekteskap og omskjæring?

Kenyansk august

Vi har kommet et stykke inn i august og jeg sitter litt på gjerdet. Kenyansk august. Hva i all verden er det egentlig. August er måneden for studiestart, jeg burde gjerne ha fokusert på det. Det er snart stortingsvalg og jeg kunne ha skrevet blogg om hvorfor jeg for første gang skal stemme på SV og mener at alle andre burde gjøre det også.

Men her skal det altså handle om Kenya. Hvorfor det? Motivasjonen var denne innsamlingen til å bygge en skole i Kenya. #KjoleForSkole er en fantastisk idé. Det er en ny og enkel modell for å samle inn penger: folk leverer kjoler de ikke lenger trenger og andre folk byr på kjolene. Pengene går til å bygge en skole. Dette appellerer til alle som er opptatt av utdanning, bistand, miljø og mote. Folka bak prosjektet - og alle de som allerede har gitt vekk kjoler - virker genuint opptatt av å gjøre livet bedre for disse jentene.

Jeg burde ha klappet i hendene. Dette er gjenbruk av klær, som jeg jo ønsker mer av. Dette er utdanning for jenter, som er en hjertesak. Det aller beste er at saken støtter en gruppe som alt for ofte blir glemt: samburuene. 

Problemet mitt med #KjoleForSkole er todelt og fokuset i denne augustkampanjen kommer til å bli deretter: 

  1. Cigiit Manyatta heter organisasjonen som skal få alle disse kjolepengene. Saken er god, men språket de bruker gjør meg skeptisk. Jeg ønsker å stille organisasjonen noen spørsmål, i hovedsak om hvordan de forholder seg til menneskene de arbeider med. Opptatt av bistand, utdanning og kulturforståelse? Følg med i spørsmålsrunden!
  2. #KjoleForSkole virker som en lett løsning på et vanskelig problem. Vi gir vekk en gammel kjole og kjøper en ny, en skole blir bygget og så er alt bra. Kjøp heller en kjole fra Kenya, har jeg sagt. Jeg vet at dette ikke er et enten/eller spørsmål. Det beste er selvfølgelig å gjøre begge deler. Men jeg kommer til å blogge om flotte produkter laget av kreative mennesker i Kenya. Som en slags motvekt - for å vise at landet er mer enn fattigdom og for å oppfordre til mer snill shopping

PS: Husk Kazuri-giveaway!

Kaffe og blomster for skole

#KjoleForSkole fortsetter å engasjere på twitter og facebook. Og bra er det! Jeg har fått litt pes og dårlig samvittighet for at jeg lot mitt engasjement for fairtrade gå ut over andres engasjement for bistand.

Men poenget står jeg for: jeg mener kjoledebatten burde handle om hva og hvem kjolene er laget av.

Og med kjolene mener jeg også alle de andre varene vi kjøper hele tiden. Om du kjøper fairtrade blomster og kaffe fra Kenya, bidrar du også til skole. Forskjellen er at dette ikke bare er én auksjonsdag, men et daglig forbruk av varer kenyanere er veldig gode på. Det er ikke bare gi og få, men et mer likeverdig handelsforhold.

Pelone Wahl spør på twitter om vi som klager på #KjolePåSKole vil dra til Kenya å ha en time med elevene og fortelle dem hvor teit prosjektet var. Mitt svar er: ja, veldig gjerne! Jeg kunne godt fortalt hvorfor jeg var skeptisk til prosjektet, og jeg har kjempelyst til å høre hva de synes om det. Videre kunne jeg tenke meg å spørre hva de synes vi kunne gjøre for å være med å skape varig inntekt til deres foreldre (eller forsørgere). En stabil livssituasjon for familien vil sikre dem skolegang og kanskje til og med høyere utdanning. Jeg ville også spurt hva de trodde skulle til for at de fikk inntekt etter endt utdanning. Kanskje noen kunne tenke seg å sy kjoler?

 

Foto:  People Tree

Etisk nøtt

Er det ikke fantastisk at resultatet av kjoledebatten blir en auksjon til inntekt for skole i Kenya? Nei, det er det ikke.

Jeg har fulgt med i kjoledebatten de siste ukene. Jeg har latt meg irritere over de som kritiserer Mette-Marit, men hun har også irritert meg ved å ikke se hvordan klærne vi går i sier noe om oss som mennesker. Men når noen nå skal snu hele saken til å handle om å samle inn penger til barn i Kenya, da blir jeg så provosert at jeg må skrive et innlegg i debatten.

Det siste nye om Mette-Marit sine kjoler er at de har inspirert til en auksjon. Inntektene skal gå til en organisasjon i Kenya som jobber med utdanning. #KjoleForSkole, som de sier. Folk som Kristin Halvorsen og Erna Solberg har lovet vekk sine kjoler.

Misforstå meg rett: jeg ønsker Kjole for skole-auksjonen alt godt. Jeg er for både gjenbruk og utdanning, men dette blir en vel easy fix på problemet.

Det som hadde vært fantastisk var om resultatet av kjoledebatten blir at flere bruker sin forbrukermakt til å skape bedre arbeidsvilkår i land som Kina og flere arbeidsplasser i land som Kenya.

Det lages faktisk flotte kjoler i Afrika også. Denne er designet av sørafrikanske Bongiwe Walaza.

Det lages faktisk flotte kjoler i Afrika også. Denne er designet av sørafrikanske Bongiwe Walaza.

Arbeidsledigheten hos unge kenyanere er skyhøy, også blant de med utdanning. Flere intellektuelle afrikanere ønsker at bistanden til kontinentet skal bli byttet ut med investeringer og handel. Bare slik vil en skape varige arbeidsplasser og reell utvikling. Denne tanken deler fairtrade-bevegelsen. «Trade not aid», som vi liker å si. 

Også Kirkens Nødhjelp kom nylig med en uttalelse om at bistand i større grad må føre til arbeidsplasser. Bistand kan nok gjøre mye for å legge til rette for utvikling, men vår forbrukermakt kan gjøre enda mer.

Tekstilindustrien er ikke spesielt stor i Afrika, den er som hos oss, truet av billige varer fra Asia. Men det finnes flere produsenter i land som Kenya som eksporterer varer og sikrer gode arbeidsplasser. 

Det er blitt trendy med klær produsert av bærekraftige materialer og under gode arbeidsvilkår. Vi henger gjerne litt etter i Norge, men stadig flere butikker selger klær som er økologiske og fairtrade. 

Flere designere er også opptatt av at tekstilene skal være miljøvennlige og at produsentene skal ha det bra. For det er ikke sånn at europeiske designerklær nødvendigvis er laget av en fornøyd skredder i Italia. Ofte er de laget i Kina, i farlige fabrikker med dårlige lønninger. I en rapport utgitt av Ethical Consumer kommer for eksempel Valentino ganske dårlig ut hva gjelder miljø og etikk. Designerklær er gjerne mer slitesterke, men hva hjelper det når produksjonsmåten sliter på mennesker og miljø?

Så her, Mette-Marit og dere andre, kommer mitt hotteste tips til garderoben: kjøp en kjole produsert i Kenya. Som er produsert på en bærekraftig og etisk forsvarlig måte selvfølgelig. Slik løser vi to floker i en smekk.